God Jul!!

Oi. Så var det lille julaften, plutselig. Og ingen pepperkaker, ingen lukt av ribba i ovnen, ingen grevinner eller hovmestere på tv, ingen snø. Ikke en barnål. Det høres litt trist ut, og selvfølgelig savner jeg alle dere der hjemme, - men på den annen side: Jeg har hatt 30 juler hjemme. En i India er på tide. Og det er ikke trist i det hele tatt, virkelig! I dag hadde vi en fantastisk koselig formiddag på skolen (2. klassen, de minste.) Det var egentlig fri, men et par av lærerne kom og låste opp et klasserom, så vi frivillige som har 1. og 2. klasse kunne bruke det for de barna som møtte opp. Jeg trodde kanskje det ville komme en 10-15 stykker, men godt over 40, det vil altså si fulle klasser og vel så det, møtte opp. Formiddagen gikk med til å leke, synge sanger, tegne og – rosinen i pølsa – til slutt fikk alle hver sin ballong. Det går ikke en dag uten at barna her maser om å få ballonger, som er Toppen Av Lykke, og endelig gikk drømmen i oppfyllelse. Det var virkelig koselig. I morgen blir det tilsvarende opplegg – frivillig oppmøte for de barna som vil. Jeg synes det høres ut som en fin julaften, jeg! På kvelden planlegger vi å pynte både oss og campen, og vi har spurt om kokken kan lage noe ekstra godt til oss. Vi skal synge julesanger og ha julemusikk og godteri og underholdning. Og på morgenen 25. blir det gaveåpning (vi har alle kjøpt en liten julepresang hver til utdeling i campen) – og, om vi får det som vi vil – cinnamon porrige til frokost. Kokken vår, Auntie, lager Verdens Beste kanelgrøt. Det blir en bra jul.

Til alle dere der hjemme: Jeg ønsker dere en strålende julefeiring!! Er så glad i dere, og gleder meg veldig til vi snart sees igjen!!

Fargelegging med noen av barna.

Deepali - superjenta mi. Hun er så gløgg at det er en fryd!

Jippi, fargeblyanter!

Adventskalender er ingenting i forhold til det gaverushet jeg har hatt her! I forigårs kom nok en pakke, denne gangen med supre fargeblyanter, mye bedre enn de som er å få tak i her. Legger ved et par bilder som viser dem i bruk på siste ordinære skoledag før juleferien. Tusen takk, Jorunn! En annen overraskelse denne siste skoledagen, var de små pultene som plutselig var kommet inn i klasserommet! Barna sitter riktignok fortsatt på gulvet, men så mye bedre å ha noe å skrive på, da, gitt! Bhairuwas, skolen, er virkelig en utrolig bra skole – rektoren der er kjempepositiv på alle måter, både mot oss frivillige og i forhold til å gjøre investeringer i læremateriell og ting som kan komme barna til gode. Jeg er virkelig heldig som har fått være der i to måneder og har fått innblikk i utviklingen! (Og så er jo barna der de beste, da, selvfølgelig!)

Rahul, Kunchen og Meena. Fantastiske Manoj, oversetteren i bakgrunnen. I bakgrunnen også den rosa skolekurven min med kopier, blyanter, farger, kritt, svamp osv.

Slochana og resten av klassen ved de nye pultene.

Snart levende igjen

Så skjedde det omsider meg også. Jeg har vært utrolig heldig hittil og ikke hatt noen andre sykdomsproblemer enn en seig forkjølelse, men lørdag kveld ble jeg, og tre andre i reisefølget mitt (vi var fem som tok helgen i Jodhpur) matforgiftet. Og hjelpe meg, som man ønsker å dø når sånt står på. Og så vanvittig fjern tanken på noen gang å skulle spise igjen virker. Men jeg begynner å komme meg nå, tror jeg. Jeg overlevde et fem timer forsinket nattog søndag fra Jodhpur tilbake til Dausa, og derfra en to timers svært humpete kjøretur til leiren i dag, mandag, så det verste er forhåpentligvis over, og jeg satser på å være tilbake på skolen igjen i morgen. Men akk, akk. Sympati mottas med takk. For øvrig var Jodhpur en veldig koselig by, og Sarvar Guest House, hvor vi bodde, kan anbefales på det aller varmeste! De som jobbet der var superhyggelige, lagde god mat (uff, hadde vi bare spist middag der, og ikke på den fancy, dyre restauranten vi endte opp på, ville dette aldri skjedd… ) og det var helt i orden at vi beholdt rommet en dag ekstra da opptil flere av oss var ubevegelige søndag og ikke orket tanken på utsjekking klokken ti om morgenen. Slenger ved noen bilder jeg rakk å ta før Mørket senket seg.

Bybilde

Hotellrommet :-)

Safranlassi og chai. Lykke, lykke.

 

Slottet i Jodhpur. Deler av det er et "Heritage Hotel" og ryktene skal ha det til at Mette Marit og gjengen bodde her da de var på besøk for noen uker siden.

Luksus

Jeg har sovet på femstjerners hoteller, spist dyre middager og drukket gamle viner, og tenkt: ”Oi, dette er virkelig luksus!” Og det har jeg vel for så vidt hatt rett i. Men på en måte vil jeg også kalle oppholdet mitt her i Lalsot luksus: Jeg slipper å betale regninger, jeg slipper å handle, jeg slipper å lage mat, jeg slipper å gå i vaskekjelleren… jeg slipper å stresse. Det er en uvurderlig luksus! I tillegg kommer det at jeg hver morgen blir møtt av hoppende glade barn som roper ”Good morning, madam” (eller, i det siste: ”Madam! Sad!” ”Madam Sad” er blitt det nye navnet mitt etter at jeg prøvde å lære barna ordene happy, angry, sad, fine og tired ved hjelp av skuespill. Spesielt ”sad” gjorde stor lykke, og nå vil de ha meg til å gråte og pusse nesen i skjortene deres hver eneste dag.) og etter hver undervisningsøkt forfølges jeg av barn som roper ”Cal milenge, cal milenge” – sees i morgen. Og, (med fare for å høres ut som haikudiktet ”Huset mitt brann ned. No kan eg alltid sjå månen.”): Når lyset går i campen etter at mørket har falt på, er stjernehimmelen her uendelig vakker, og månen ligger som en båt i det glitrende mørket. Luksus.

Udaipur

I helgen var jeg i Udaipur med fire andre frivillige. Udaipur var nydelig, og utrolig romantisk, med en stor innsjø midt i, og vi hadde en helt super helg! (Se forøvrig James Bond Octopussy for flere inntrykk fra byen!) Legger ved noen bilder fra turen.

Tusen takk!!!

Mamma – tusen, tusen takk for den ALTFOR tunge pakken du har sendt meg! Alt kommer utrolig godt med! Jeg er så heldig som har så snille mennesker rundt meg hjemme som tenker på meg og tar seg tid til å kjøpe ting, gå på posten og sende avgårde! Jeg brukte noen av klistremerkene og fargene allerede i dag, mamma, og det gjorde stor lykke :-)

Dyrene i India...

... og alt de har å gjøre...

Dette blogginlegget er først og fremst myntet på mine to små nevøer, jeg tenkte kanskje de var interessert i hvilke dyr jeg støter på her nede! Så her kommer de i størrelsesrekkefølge, sånn ca:

Elefanter: De er ikke noe vanlig syn her, men ble brukt på Amber Fort i Jaipur til å frakte turister. Av og til tar de seg også en tur på byen, men noe vanlig syn i gatene, er de ikke. Å sitte på en elefant var en øvelse for magemusklene – det vagget veldig, og jeg måtte i hvert fall anstrenge meg fælt for ikke å få følelsen av å falle av.

Kameler: Kameler, eller dromedarer for å være presis, er det en hel masse av, blant annet like utenfor leiren. Det ser ut til at de stort sett brukes til å trekke vogner med gods eller mennesker. Kamelene har et artig, litt livstrøtt ansiktsuttrykk, som om ingenting i verden kan sjokkere dem, liksom.

Kuer: Kuene kryr det av. Mange av dem, i hvert fall de i byene, gjør meg litt triste – de går og roter i søpla og mange av dem finner nok ikke noe særlig å spise, for de ser av og til helt radmagre ut. På haveliet vårt i Bundi kom det stadig noen og stakk hodet innom for å tigge mat. På landsbygda tror jeg de tar litt bedre vare på dem. Var jeg ku i India ville jeg flyttet ut på landet

Geiter: Geitene her ser ikke ut som de hjemme. De er større, og ser ut som de har noen få cockerspaniel-gener, ørene deres minner i hvert fall litt om dem.

Aper: Det er ikke så mange av dem i Lalsot, men i Bundi var de så mange at takrestaurantene ikke kunne ha åpent på dagtid. (Aper er vanskelige restaurantgjester. Krav om bananer, manglende betaling, etc…)

Griser: Grisene her ligner litt på villsvin. I likhet med kuene finner de mat i søppel og kloakk ved veikanten. Noen av dem er litt småskumle, synes jeg.

Hunder: Det er veldig mange løshunder her, og det skjærer meg i hjertet å se hvor mange halte, småskadde, skabbete eierløse firbente som leter etter mat i samme ”fatet” som kuene, grisene og resten av bølingen. Jeg tror ikke indere på landsbygda her har tradisjon for å være særlig kjærlig med hunder.

Påfugler: Indias nasjonalfugl. Tusler rundt på landsbygda. Utrolig vakre, og fascinerende at de er så vanlige.

Katter: Katter er det altfor lite av! Har knapt sett en eneste en. Jeg har aldri vært noen stor katte-fan, men her har de virkelig en mission…

Ekorn: Omtrent som hjemme, kanskje litt tammere. Søte, uplagsomme.

Rotter: En uformell test utført over to netter viser at de liker nanbrød bedre enn chapatti. Omtrent som meg, altså.

Mus: De siste dagene har rottene liksom ikke vært så fremtredende. Til gjengjeld danser musene praktisk talt på bordene, eller i hvert fall i oppvaskkummen, i taket (av og til faller de ned, da høres høylytte iiiik over hele leiren her) og rundt søppelbøttene. Men musene er litt småsøte, da, og nokså harmløse.

Gekkoer: Dekorative, men jeg vil helst ikke at de detter ned på meg og klasker meg til mens jeg sover.

Fugler: Intense og langt fra husrene. Jeg trives best uten at de flakser rundt oppunder taket.  

Edderkopper: Her, som hjemme, ekle, ekle.

Mygg: Omtrent like glad i meg her som hjemme. I begynnelsen fikk jeg mange stikk og krysset det jeg hadde av fingre og tær for at ingen av dem kom med dengefeber eller andre kjipe ting. (En av jentene her fikk infeksjon i et stikk og måtte på sykehuset i Lalsot og fikk skåret bort verket. Jeg drømmer heller ikke om det. Men hun er bra nå, altså.) Den siste tiden har det imidlertid vært lite mygg. De synes, i likhet med oss, at det er for kaldt til å sverme rundt i mørket.

Jippi!! Førjulsgave!

Ååå, i dag var en litt tung skoledag, av en eller annen grunn, kanskje fordi det er mandag og vi har nye frivillige (noe som er bra, men barna blir jo helt tulleruske når de får nye folk å forholde seg til…). Så da var det utrolig koselig å komme tilbake til leiren og få beskjeden om at en pakke lå og ventet meg på kontoret! Jippi!! Plastlommer, morsomme blyanter og klistremerker – jeg har allerede planene klare: Plastlommene skal brukes til å samle hver av elevenes arbeider i, så jeg kan gi dem når jeg drar; blyantene blir avskjedsgaver og klistremerkene er yndede premier når vi for eksempel leker ”sett sammen riktig ord og bilde”-leken eller har andre mer eller mindre pedagogiske aktiviteter. Eva, tusen, tusen takk, du er en alle tiders svigermor, jeg er utrolig heldig som har deg – og det er det ikke bare jeg som synes; det var samstemt lovsang til svigermor da jeg åpnet pakken her i campen! Masse masse smil og klemmer til deg, Eva! J 

Savner - savner ikke

Savner:

- Dere!!! (Alle dere der hjemme som følger med meg og tenker på meg innimellom! Tenker masse på dere!)

- Førjulsstemning – jeg er jo egentlig veldig glad i jul og pynt og dill og dall… Men etter 30 juler hjemme, er  det vel på tide å prøve noe annet.

- Kaffe som smaker kaffe. De er gode på chai her, og tilsvarende dårlige på kaffe, - den er så å si alltid litt salt og rar i smaken, og har farge som te. Når jeg mellomlander på Schipphol på hjemturen bærer det rett til Starbucks…

- Proteiner. Maten her er svært rik på karbo. Proteiner tror jeg de imidlertid ikke bryr seg så mye om her i landet.

- Forutsigbar strømtilførsel. Tenk på det hver gang dere skrur på lyset, der hjemme!

- Varm dusj.

Savner ikke:

- 31-bussen til og fra jobb. Skolebussen vi putrer rundt i på humpete landeveier har noen hakk mer sjarm. Det er liksom stasere å vente på skolebussen når den er forsinket fordi en kamelvogn sperrer veien, enn å vente på 31-bussen når den sitter fast i rundkjøringen på Carl Berner for hundreogørtende gang.

- Kuldegrader.

- Oslo City i desember. Tror jeg foretrekker markedene i Lalsot og Jaipur, gitt. De er også overfylt av mennesker, riktignok. Men det kan ikke sammenlignes…

- Kjøtt. Jeg har spist vegetarisk siden jeg kom til India, og utvalget er supert. Ikke som hjemme, der vegetarmat stort sett er … tilbehør.

- Kalde morgenturer med Bono (sorry, Bønna, det er ikke din feil! Det er været og mørkets feil!)

- Tro det eller ei: Vaskemaskin. Jeg liker å vaske klær på tungvint-måten, jeg, når jeg har tid til det. Og når det bare er mine klær. Glad jeg ikke er husmor her med åtte unger, mann og eks antall familiemedlemmer i husholdningen...

Trafikkork utenfor Bhairuwas, der jeg har formiddagsundervisning. (For ordens skyld: Skolebussen vår er den gule der bak kamelen.)

Så gjør vi så...

… når vi vasker våre klær… Det er ikke mye julestemning her i Lalsot, men tidlig en søndag morgen, i forigårs, gjorde jeg, som dere ser, så når jeg vasket mine klær. Det er nok det nærmeste jeg kommer en julesang her i gården.

Vi har endelig hatt noen godværsdager, og det er helt nydelig. Midt på dagen er det knallvarmt, men morgenene, kveldene og nettene er ordentlig kalde! Jeg vet jeg ikke skal klage til dere som har ti minus, - men så er det vel heller ingen av dere som må traske med dusjbøtten over gårdsplassen hver morgen for å hente kaldt vaskevann til morgenstellet…

Kamelsafari

Så er nok en strålende helg over. Det er ikke til å komme fra at helgene, her som ellers, nok er ukenes høydepunkter. Av en eller annen grunn er vi også alltid heldig med været i helgene, noe vi ikke kan si om resten av dagene. I forrige uke ble flere undervisningstimer avlyst på grunn av regnværet. Det høres kanskje pinglete ut, men når man ser hvilken skade regnet gjør på veiene her, skjønner man det hele bedre.

            Men nå var det helgen, og timene tilbrakt på kamelryggen, jeg skulle skrive om! Klokken fem fredag morgen var det avreise fra Lalsot-campen. Først ble vi kjørt i skolebussen vår på den humpete veien til Dausa, en tur som tar rundt en halvannen time. Vi var fremme i god tid på togstasjonen, og kunne nyte våre medbrakte frokostmatpakker på perrongen mens vi ventet på toget. Rundt åtte trillet toget ut av stasjonen, og ca fire timer senere var vi i Ajmer, der en taxibuss fraktet oss videre til nabobyen Pushkar. Puskhar er kjent for den årlige kamelfestivalen som var for et par uker siden, men det var like greit at vi ikke kunne dra akkurat da, for byen er visstnok til randen full av både to- og firbente på den tiden, og det hele kan fortone seg nokså kaotisk for vi som ikke er helt vant til å omgås verken så mange mennesker eller kameler.

            I Pushkar spiste vi lunsj, og så – opp på kamelryggen! (Forresten, det var dromedarer. Dromedar heter visst camel på engelsk, og kamel noe annet, men jeg sleiver og sier kamel. Det høres liksom litt bedre ut enn dromedarsafari.) Jeg fikk den seks år gamle kamelen Krishna, som var veldig grei, og som likte å spise av de grønne bladene når vi kom forbi trær.

            Turen gikk på små kjerreveier og like ut i ørkenen, der vi etter to-tre timer kom fram til en nydelig liten teltleir. Snart sto den varme chai-en på bordet, og lyktene utenfor teltene ble tent. Det hele var utrolig stemningsfullt! Deretter ble en deilig middag servert, før arrangørene tente bålet og vi kunne nyte stjernehimmelen og varmen fra flammene.

            Lørdag rakk vi litt sightseeing i Pushkar, før vi igjen vendte hjem til Lalsot-leiren. I natt dro de fleste i mitt reisefølge, som bare skulle være her en måned. Litt rart og tomt her, nå, men ryktene skal ha det til at nye frivillige kommer neste helg, og vi er fortsatt noen igjen, så det går seg nok til!

            Håper alt står bra til med alle dere som er så snille og bruker noen minutter på å holde dere oppdatert om min gjøren og laden her i India! Og som alltid: tekstmeldinger, hilsener, mailer, kommentarer – alt tas imot med jublende, åpne armer! Stor klem til dere alle!

Ps: Til alle som har lyst til å sende noe (jfr forrige blogginnlegg) - jeg har fått spørsmål om hva som passer. Bøker er veldig tungt, og blir fort uforholdsmessig dyrt å sende, men dersom dere kommer over noen lette hefter av typen "Fyll ut ord som mangler" "Hvilke tall skal hvor" (som vi kan kopiere fra), eller hefter med små, enkle engelskhistorier er det strålende. Men nok en gang: ikke stress. Førjulstiden kan være stri nok som den er!

Klare for avreise!

På vei inn mot ørkenen...

Solnedgang over teltleiren.



Enkelt og nydelig...

Frokost i soloppgangen. Mona, Jytte, Hanne and Marko: Miss you already!



Skolemateriell…

Tenkte jeg skulle skrive litt mer om undervisningen, som jeg fortsatt opplever som utrolig utfordrende. Før avreise fikk jeg se skolebøkene Idex bruker her, i engelsk og matte, og det hele så tilforlatelig ut. Alfabetet, store og små bokstaver, enkle ord og så videre. Lette regnestykker og telleoppgaver. Men i praksis er liksom ting litt annerledes. Her er noen av utfordringene:

For det første er det ofte veldig mørkt i klasserommene. Når det er overskyet eller småregn i luften (og det er det i dag IGJEN!) åpner vi alle glugger, og vi må også ha dørene åpne for å kunne se noen ting. Fortsatt er det vanskelig å se skikkelig, men da kommer i tillegg problemet (særlig i ettermiddagstimene) med at elever som er ferdige for dagen stimer sammen i døråpningen og står og lager bråk, - samt at elever bare forvinner ut av klasserommet fordi de finner ut at de har andre ting å gjøre…

For det andre er det utrolig vanskelig å holde disiplin klasserom blottet for stoler, pulter, kateter, - alt av møblement. Formiddagsklassen min, de minste, har noen møkkete filleryer som gjerne krøller seg under de grådigste, eller ender i et hjørne.

For det tredje er det selvfølgelig vanskelig ikke å kunne språket. Vi er fire frivillige som deler på en oversetter, som hjelper oss når vi spør om han kan forklare noe, eller når barna trenger å si noe til oss – men det føles likevel som om veldig mye blir borte på veien. Ikke på grunn av oversetterne, men fordi alle elevene hele tiden vil si oss ting. Noe har vi lært oss, for eksempel spør de daglig etter ballonger, som nok er noe av det morsomste de vet om – men jeg tror det også handler om mye mer…

For det fjerde er det noe med læringstradisjonen her, som i motsetning til hos oss synes å være basert på gjentagelse, ikke forståelse. Barna kan telle og si alfabetet som sanger, nærmest, men stokker du om på rekkefølgen aner de ikke hva som skjer. Det virker rett og slett ikke som de er vant til å skulle forstå ting.

For det femte er mangelen på ressurser nokså begrensende. Til hver undervisningstime har vi med oss blyanter som vi låner ut, for det har de ikke selv, men vi har for eksempel aldri viskelær til alle; to – tre viskelær på 20 elever gir ikke akkurat effektiv oppgaveutfylling. Det er alltid noen som vil holde på viskelæret, og så blir det kø og frustrasjon og slåssing… Det er heller ikke slik at barna har egne bøker. Bøkene Idex bruker (oi, nå pilte en rotte over gulvet mitt, her jeg sitter på rommet og skriver! Og så jeg som ikke har merket dem på noen dager! Å, frem med fella igjen!) oppbevares her i campen, og så kan vi ta kopier. Men det er noe med kontinuiteten som forsvinner på veien. Og så er det bare noe med hele situasjonen: du er seks år, får utlevert et ark og en blyant, og skal ligge på det møkkete gulvet i et mørkt klasserom (se opp for vanndammene, det regnet i går og er fortsatt vått på gulvet) og fylle ut noen greier du ikke riktig forstår. Blyanten lager hull i papiret, og oi, der ble det vått i dammen, gitt. Bøkene er dessuten stort sett veeeldig basic. Aa, Bb, Cc. Write a, b, c. Det kan funke til de minste, men for de største blir det kjedelig. Vi har flere bøker i campen, men en del av dem er på dansk (fordi det er mange danske frivillige her), noen på tysk, og så er det litt ymse sammenskrapt av fargeleggingsbøker og sånt, som når det kommer til stykket ikke er sånt man lærer uhorvelig mye av, i hvert fall ikke når man er 20 elever til å dele en pakke fargestifter…

Og folkens, her kommer min lille førjulsforespørsel: hvis noen av dere hadde tenkt å kjøpe julegave til meg (hehe, jeg tar sjansen på å blottlegge litt inbilskhet her) og gi meg når jeg kommer hjem, kunne dere i stedet tatt en tur i en velassortert bokhandel og sett om de har enkle engelske lesebøker, engelske oppgavebøker eller egentlig hva som helst av skolemateriell eller morsomme leke-laere-saker og sende det hit? Det siste jeg trenger er flere ting (dere som vet hvordan jeg strevde med flyttingen i sommer skjønner hva jeg mener.) Her trenger de virkelig alt. Om det så bare er en pakke tusj, klistremerker (veldig gjev beloenning!), tynne plastpermer der vi kan samle det barna gjør; hva som helst kommer faktisk godt med.  

Jeg vet det er stress å dra på postkontoret og sånn før jul, så slapp av – gjør det om det passer seg sånn.

Ps – er det umoralsk av meg å be om litt rottegift attåt..? Ja, det er vel det, i et land der disse dyrene er hellige…

Postpakker kan merkes med mitt navn og sendes til:

IDEX CAMP

VPO BANOLA

SAWAI

MADHUOUPA ROAD

BAGADI

303503 LALSOT

DISTRICT DAUSA

RAJASTHAN

INDIA

Ps – ikke ruiner dere, a, folkens. Postgangen mellom Norge og Lalsot er kanskje ikke sikker som banken. (Men det er bevist at den fungerer, altså!)

Ressurssenteret i campen.

Fine boeker,  men ikke helt riktig spraak...

En av de danske frivillige fikk Lego til aa sende noen kilo byggeklosser. Vi som er vokst opp med dette tror kanskje lego er selvforklarende, men det er det ikke. Barna skjoente ikke i begynnelsen hva de skulle gjoere, annet enn aa samle klossene. Lego er faktisk veldig pedagogisk og kan brukes baade til aa laere farger og matte, finmotorikk og kreativitet. Det tok ikke lange tiden foer en av de smaa luringene hadde laget seg en legopistol...  

Jaipur igjen

Aah, saa er nok en helg over! Denne gangen gikk turen igjen til Jaipur, hvor vi riktignok har vaert foer - men byen har masse aa by paa, og saa ligger den herlig naer Lalsot, bare tre humpete kjoeretimer unna, og det er jo veldig hendig, da!

Jeg er ingen stor shopper, men i gaar fikk virkelig rupiene ben aa gaa paa. Eller loepe. Jeg brukte mer paa en dag enn jeg har gjort paa tre uker... Men det var verdt det! Besoekte et fabrikkutsalg som solgte alt mulig innen tekstiler - tepper, duker, klesstoffer, sengetepper etc - og utvalget var fantastisk, og det virket faktisk som om noe av det hadde noksaa god kvalitet. (DET er ingen selvfoelge her i India. Det meste faller fra hverandre etter noen dagers bruk, det vaere seg om det er fargene paa klaerne som renner av i vask, eller kulepennen som bestemmer seg for ikke aa vaere en enhet lenger.)

Det meste av dagen gikk med i fabrikkutsalget, siden vi er en gruppe paa ni som reiser sammen - da gaar alt noksaa langsomt, men vi rakk en tur innom et tempel som kalles Monkey Palace, paa grunn av alle apene som bor der, paa kvelden, og det var nydelig aa se solen gaa ned fra hoyden tempelet ligger paa.

I dag har vi vaert i City Palace, som paa en maate er "slottet" her i Jaipur, og deretter innom Lakshmi Temple,altsaa  tempelet til guden Lakshmi, som er guden for velstand og penger. Begge deler var fint aa faa med seg, og deretter var det bare aa faa i seg lunsj og komme seg til taxiene som kjoerte oss hjem. Nok en uke med undervisning staar for doeren, det foeles litt tungt, for det er faktisk ganske hardt arbeid,  men dagene gaar saa utrolig fort, og jeg laerer masse i hver eneste undervisninstime, synes jeg - saa jeg tror uken kommer til aa fly! Satser paa at vaeret vi hadde i Jaipur holder seg - vi har nemlig hatt en straalende helg, og ikke antydning til det triste vaeret vi hadde tidligere i uken. Morgenene og kveldene er kjoerlige, da maa man ha en lett jakke eller sjal paa - men etter hva jeg hoerer kan jeg ikke akkurat klage paa det, med tanke paa hvordan dere har det i Norge...?
En klem til alle som leser bloggen min, og to til alle som kommenterer. Blir saa glad naar jeg vet at dere foelger med meg :-)

Reisefoelget paa City Palace. Hoydebildene legger seg visst alltid paa skraa, skal slutte aa ta dem. (To my English speaking readers: I'm sorry about the pictures that are turned sideways - something is wrong with the uploading, but I can't figure out how to fix it... )

Hotel Paradise Inn. Rene og pene rom til 450 rupies natten. Noen av reisefoelget syntes jeg, og noen andre av oss, var litt raaflotte som forlot det moekkete nabohotellet som vi egentlig hadde booket. Der tok de bare 300 inr per natt. Men jeg syntes det var verdt det for ikke aa foele meg besudlet etter et opphold paa rommet....

Rikke mater / skremmer apen

Solnedgang over Jaipur

Camille, Rikke og Anisia utenfor Albert Hall i Jaipur

Været

Jeg trodde været i Rajasthan på denne tiden skulle være som en god norsk sommer.. Og det er det, men bare glimtvis. Hittil har det faktisk vært mest som en dårlig norsk sommer. Så de som tror jeg kommer tilbake misunnelsesverdig brun, trenger ikke å bekymre seg. Jeg er fortsatt like blek som da jeg dro, og kommer ikke til å kontrastere vinterhvite venner, kolleger og familie – dessverre. I går regnet det kraftig, og som dere ser er verken hytta jeg bor i, eller gårdsplassen her egentlig beregnet på vann… Undres hvordan de kommer seg gjennom monsunen…



Gårdsplassen: gjørme




En liten dam innenfor inngangsdøren



Underholdning i regnvaeret 2: Bollywooddans... Ikke riktig saa glamoroest som i filmene, men vi gjoer da det beste ut av situasjonen...



Med stearinlys og hodelykt er det mulig å finne frem på rommet, selv med skoddene for og uten strøm.



Underholdning i regnvaeret 1: Mimelek



Herlig helg i Bundi

Åååh, så godt det var å komme seg bort fra leiren for helgen! Ikke det at det ikke er hyggelig her, for så vidt, men jeg har problemer med å forsone meg med at det må være så mange rotter, og det føltes veldig godt å bare forlate problemet for noen dager. Sammen med fire andre fra min ”gruppe” (det vil si folk i alderen +, som ankom India samtidig som meg) dro jeg til Bundi, en landsby ca 4-5 timers kjøretur (kommer an på antall kuer osv i veien) fra leiren. Vi tok ”taxi”, dvs betalte noen fra landsbyen til å kjøre oss, det ble minimalt dyrere enn buss og maksimalt mye mer komfortabelt. (I den grad komfortabelt kan brukes om å ferdes på veiene her, som ifølge en bereist person i gruppen ikke står tilbake for de utbombede veiene i Kambodsja hva humper og hull angår.)

            Det sto om Bundi i guideboken til en av mine medreisende at å reise dit var å ta en tur tilbake til middelalderen, og det stemte virkelig. I bodene på markedet satt folk og malte korn for hånd, slipte kniver, vevde og sydde sarier på singer-maskiner av typen vi bare bruker til pynt i Norge. (De stammer fra middelalderen, gjør de ikke?)

            Det beste med helgeturen var kanskje likevel losjien. Vi tok inn på et finfint haveli, der de bare hadde dobbeltrom ledige, men åh, vi unnet oss hvert vårt dobbeltrom og veltet oss i luksus; rene lakener, opptil flere varme dusjer fra ordentlig dusjhoder, ikke bare bøtter, og forholdsvis dyrefrie rom. Åh, fantastisk! Riktignok var haveliet uten strøm den første kvelden, men herregud, jeg reiser da ingen steder lenger uten hodelykt! Ikke engang til matsalen her i leiren…

            Maten var også bare helt fantastisk. Men mat bør få et eget kapittel – så mer om den siden (tror jeg, da!)Legger ved noen bilder av blant annet det gamle fortet vi besøkte på lørdagen, som jeg ikke husker hva heter akkurat nå og som jeg ikke vil bruke ti minutter på å google (ja, internettet er treeegt her!), men det er i hvert fall Bundis store turistattraksjon, men var likevel herlig fritt for turister; dette må være off-season – dessuten tror jeg kanskje ikke så mange legger turen akkurat til denne lille landsbyen, uansett. Men det burde de! Bundi kan anbefales på det varmeste til alle som skulle komme til å rote seg bort i denne delen av Rajasthan.

 Fine fortet i Bundi

 Fortsatt fortet, Bundi

 Inngangspartiet. Hvorfor dette bildet valgte aa legge seg sidelengs, aner jeg ikke....

 Damene baerer ved, vann og alt mulig annet paa hodet akkurat som i Afrika. Beklager, folkens, her maa dere vri hodet. Innlastingsproblemer...

 Aaah, luksus! Stort rom! Ren seng! Stroem!

 Armbaand ble laget for haand over smaa "griller" paa markedet.

En vever paa markedet, som vevde nydelige sjal og saristoffer.