Jeg har sovet på femstjerners hoteller, spist dyre middager og drukket gamle viner, og tenkt: ”Oi, dette er virkelig luksus!” Og det har jeg vel for så vidt hatt rett i. Men på en måte vil jeg også kalle oppholdet mitt her i Lalsot luksus: Jeg slipper å betale regninger, jeg slipper å handle, jeg slipper å lage mat, jeg slipper å gå i vaskekjelleren… jeg slipper å stresse. Det er en uvurderlig luksus! I tillegg kommer det at jeg hver morgen blir møtt av hoppende glade barn som roper ”Good morning, madam” (eller, i det siste: ”Madam! Sad!” ”Madam Sad” er blitt det nye navnet mitt etter at jeg prøvde å lære barna ordene happy, angry, sad, fine og tired ved hjelp av skuespill. Spesielt ”sad” gjorde stor lykke, og nå vil de ha meg til å gråte og pusse nesen i skjortene deres hver eneste dag.) og etter hver undervisningsøkt forfølges jeg av barn som roper ”Cal milenge, cal milenge” – sees i morgen. Og, (med fare for å høres ut som haikudiktet ”Huset mitt brann ned. No kan eg alltid sjå månen.”): Når lyset går i campen etter at mørket har falt på, er stjernehimmelen her uendelig vakker, og månen ligger som en båt i det glitrende mørket. Luksus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar