... og alt de har å gjøre...
Dette blogginlegget er først og fremst myntet på mine to små nevøer, jeg tenkte kanskje de var interessert i hvilke dyr jeg støter på her nede! Så her kommer de i størrelsesrekkefølge, sånn ca:
Elefanter: De er ikke noe vanlig syn her, men ble brukt på Amber Fort i Jaipur til å frakte turister. Av og til tar de seg også en tur på byen, men noe vanlig syn i gatene, er de ikke. Å sitte på en elefant var en øvelse for magemusklene – det vagget veldig, og jeg måtte i hvert fall anstrenge meg fælt for ikke å få følelsen av å falle av.
Kameler: Kameler, eller dromedarer for å være presis, er det en hel masse av, blant annet like utenfor leiren. Det ser ut til at de stort sett brukes til å trekke vogner med gods eller mennesker. Kamelene har et artig, litt livstrøtt ansiktsuttrykk, som om ingenting i verden kan sjokkere dem, liksom.
Kuer: Kuene kryr det av. Mange av dem, i hvert fall de i byene, gjør meg litt triste – de går og roter i søpla og mange av dem finner nok ikke noe særlig å spise, for de ser av og til helt radmagre ut. På haveliet vårt i Bundi kom det stadig noen og stakk hodet innom for å tigge mat. På landsbygda tror jeg de tar litt bedre vare på dem. Var jeg ku i India ville jeg flyttet ut på landet
Geiter: Geitene her ser ikke ut som de hjemme. De er større, og ser ut som de har noen få cockerspaniel-gener, ørene deres minner i hvert fall litt om dem.
Aper: Det er ikke så mange av dem i Lalsot, men i Bundi var de så mange at takrestaurantene ikke kunne ha åpent på dagtid. (Aper er vanskelige restaurantgjester. Krav om bananer, manglende betaling, etc…)
Griser: Grisene her ligner litt på villsvin. I likhet med kuene finner de mat i søppel og kloakk ved veikanten. Noen av dem er litt småskumle, synes jeg.
Hunder: Det er veldig mange løshunder her, og det skjærer meg i hjertet å se hvor mange halte, småskadde, skabbete eierløse firbente som leter etter mat i samme ”fatet” som kuene, grisene og resten av bølingen. Jeg tror ikke indere på landsbygda her har tradisjon for å være særlig kjærlig med hunder.
Påfugler: Indias nasjonalfugl. Tusler rundt på landsbygda. Utrolig vakre, og fascinerende at de er så vanlige.
Katter: Katter er det altfor lite av! Har knapt sett en eneste en. Jeg har aldri vært noen stor katte-fan, men her har de virkelig en mission…
Ekorn: Omtrent som hjemme, kanskje litt tammere. Søte, uplagsomme.
Rotter: En uformell test utført over to netter viser at de liker nanbrød bedre enn chapatti. Omtrent som meg, altså.
Mus: De siste dagene har rottene liksom ikke vært så fremtredende. Til gjengjeld danser musene praktisk talt på bordene, eller i hvert fall i oppvaskkummen, i taket (av og til faller de ned, da høres høylytte iiiik over hele leiren her) og rundt søppelbøttene. Men musene er litt småsøte, da, og nokså harmløse.
Gekkoer: Dekorative, men jeg vil helst ikke at de detter ned på meg og klasker meg til mens jeg sover.
Fugler: Intense og langt fra husrene. Jeg trives best uten at de flakser rundt oppunder taket.
Edderkopper: Her, som hjemme, ekle, ekle.
Mygg: Omtrent like glad i meg her som hjemme. I begynnelsen fikk jeg mange stikk og krysset det jeg hadde av fingre og tær for at ingen av dem kom med dengefeber eller andre kjipe ting. (En av jentene her fikk infeksjon i et stikk og måtte på sykehuset i Lalsot og fikk skåret bort verket. Jeg drømmer heller ikke om det. Men hun er bra nå, altså.) Den siste tiden har det imidlertid vært lite mygg. De synes, i likhet med oss, at det er for kaldt til å sverme rundt i mørket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar