Kamelsafari

Så er nok en strålende helg over. Det er ikke til å komme fra at helgene, her som ellers, nok er ukenes høydepunkter. Av en eller annen grunn er vi også alltid heldig med været i helgene, noe vi ikke kan si om resten av dagene. I forrige uke ble flere undervisningstimer avlyst på grunn av regnværet. Det høres kanskje pinglete ut, men når man ser hvilken skade regnet gjør på veiene her, skjønner man det hele bedre.

            Men nå var det helgen, og timene tilbrakt på kamelryggen, jeg skulle skrive om! Klokken fem fredag morgen var det avreise fra Lalsot-campen. Først ble vi kjørt i skolebussen vår på den humpete veien til Dausa, en tur som tar rundt en halvannen time. Vi var fremme i god tid på togstasjonen, og kunne nyte våre medbrakte frokostmatpakker på perrongen mens vi ventet på toget. Rundt åtte trillet toget ut av stasjonen, og ca fire timer senere var vi i Ajmer, der en taxibuss fraktet oss videre til nabobyen Pushkar. Puskhar er kjent for den årlige kamelfestivalen som var for et par uker siden, men det var like greit at vi ikke kunne dra akkurat da, for byen er visstnok til randen full av både to- og firbente på den tiden, og det hele kan fortone seg nokså kaotisk for vi som ikke er helt vant til å omgås verken så mange mennesker eller kameler.

            I Pushkar spiste vi lunsj, og så – opp på kamelryggen! (Forresten, det var dromedarer. Dromedar heter visst camel på engelsk, og kamel noe annet, men jeg sleiver og sier kamel. Det høres liksom litt bedre ut enn dromedarsafari.) Jeg fikk den seks år gamle kamelen Krishna, som var veldig grei, og som likte å spise av de grønne bladene når vi kom forbi trær.

            Turen gikk på små kjerreveier og like ut i ørkenen, der vi etter to-tre timer kom fram til en nydelig liten teltleir. Snart sto den varme chai-en på bordet, og lyktene utenfor teltene ble tent. Det hele var utrolig stemningsfullt! Deretter ble en deilig middag servert, før arrangørene tente bålet og vi kunne nyte stjernehimmelen og varmen fra flammene.

            Lørdag rakk vi litt sightseeing i Pushkar, før vi igjen vendte hjem til Lalsot-leiren. I natt dro de fleste i mitt reisefølge, som bare skulle være her en måned. Litt rart og tomt her, nå, men ryktene skal ha det til at nye frivillige kommer neste helg, og vi er fortsatt noen igjen, så det går seg nok til!

            Håper alt står bra til med alle dere som er så snille og bruker noen minutter på å holde dere oppdatert om min gjøren og laden her i India! Og som alltid: tekstmeldinger, hilsener, mailer, kommentarer – alt tas imot med jublende, åpne armer! Stor klem til dere alle!

Ps: Til alle som har lyst til å sende noe (jfr forrige blogginnlegg) - jeg har fått spørsmål om hva som passer. Bøker er veldig tungt, og blir fort uforholdsmessig dyrt å sende, men dersom dere kommer over noen lette hefter av typen "Fyll ut ord som mangler" "Hvilke tall skal hvor" (som vi kan kopiere fra), eller hefter med små, enkle engelskhistorier er det strålende. Men nok en gang: ikke stress. Førjulstiden kan være stri nok som den er!

Klare for avreise!

På vei inn mot ørkenen...

Solnedgang over teltleiren.



Enkelt og nydelig...

Frokost i soloppgangen. Mona, Jytte, Hanne and Marko: Miss you already!