Litt om undervisningen

I dag våknet jeg til den liflige sangen fra… nei, vent litt, så rare disse fuglene høres ut? (Tusler morgentrøtt ut på badet) Aha! De rare skrikene er ikke fugler, men ”Kom an, a, kamrater, hjælp meg opp herfra”-hyl fra rotta som ligger og plasker nedi doskålen. Mmm, for en fresk start på dagen!! (Noen som vil høre resten? Ok: kort oppsummert:

Rikke: iiiiiikkkk!!!

Romkameraten: Hva er det? (våkner)

Rikke: iiiiiikkk! Rat, rat! (Løper ut og finner Ricci, som jobber på campen)

Rikke: iiiii! Rat in the toilet!
Ricci: Ok, let me se…

Rikke: What will you do? (gjør grave-opp-håndbevegelser)

Ricci: (Gjør store øyne) IN the toilet? No, no, no, we get mrs Manjou.

Så slik gikk det til at Mrs Manjou, som styrer kiosken her og har med alt husstell å gjøre, startet dagen med å fiske opp en rotte fra do med skurekluten og bære den ut i en av de to bøttene jeg har til rådighet når jeg skal dusje….)

Men nok om dyr for denne gang. Undervisningen har begynt, og mange lurer på hvordan det går. Hva skal jeg si til det, mon tro? Det går, på et vis, men jeg vet neigu ikke helt hvordan. Barna er helt gærne. Helt klin kokos. Mine to nevøer på speed ganger femogtjue, eller hvor mange de er i hver klasse (alltid noen fra eller til, mange av dem har med seg en liten søster eller bror.) Det er helt tydelig å se at de er vant t røff behandling – noen av dem er fæle til å slå og bite og være slemme mot hverandre.

Det er supervanskelig å holde orden i et klasserom uten stoler og pulter, og ikke minst, uten lys (her om dagen regnet det, og dagslyset fra vinduene var på langt nær nok.) Og nivået er vanvittig ulikt. Noen er superglupe og ferdig med oppgavene før vi rekker å dele dem ut. Andre aner ikke hva i all verden de eller vi gjør der. Jeg har dessuten en stygg mistanke om at ting som ordblindhet aldri vil bli plukket opp. Jeg er ingen ekspert, men tror for eksempel at han ene som skriver konsekvent speilvendt og i alle retninger har et slags problem som ville blitt tatt hånd om for eksempel i Norge.

Om formiddagen underviser jeg 2. klasse, (ca seks år) og om ettermiddagen 5. klasse (ca 11-14). De eldste er ikke påfallende mye flinkere enn de yngste, men derimot påfallende umodne. Sangleker vi bruker i barnehagen eller førskolen hjemme slår an.

Jeg lurer på hvordan jeg skal klare dette i seks uker til, men tror kanskje det kan gå seg til når de blir vant til meg…

Heldigvis er vi stort sett to frivillige på hver klasse. Småbarna underviser jeg sammen med danske Louise, som er lærer og som har vært her noen uker, og som er fryktelig flink, så jeg prøver å lære så mye som mulig av henne. Og så har vi en project executive, dvs en fra Idex, per fire frivillige, stort sett, som er med og oversetter når det er nødvendig. Og det er det ofte, særlig når vi lurer på hvorfor de slår hverandre…

Men så til de positive sidene. Barna er jo selvfølgelig uforsammet søte, alle sammen. Av en eller annen grunn har de lært seg følgende svar på spørsmålet ”How are you?”: ”I am HAPPY!!” Og de løper hverandre ned for å komme først bort til hånden, for å leie den, for å spørre ”What is your name!!” (ennå jeg sier det 10000 ganger per dag) og bare for å ta på armbåndet mitt eller få klapp eller bare være nær.

I dag skulle jeg prøve å ta noen bilder, og de blir helt spinnville av å se et kamera. ”Photo! Photo! Madam, photo!!!” (Innestemme finnes visst ikke her…)

Legger ved noen få jeg fikk tatt i kaoset.