Så gjør vi så...

… når vi vasker våre klær… Det er ikke mye julestemning her i Lalsot, men tidlig en søndag morgen, i forigårs, gjorde jeg, som dere ser, så når jeg vasket mine klær. Det er nok det nærmeste jeg kommer en julesang her i gården.

Vi har endelig hatt noen godværsdager, og det er helt nydelig. Midt på dagen er det knallvarmt, men morgenene, kveldene og nettene er ordentlig kalde! Jeg vet jeg ikke skal klage til dere som har ti minus, - men så er det vel heller ingen av dere som må traske med dusjbøtten over gårdsplassen hver morgen for å hente kaldt vaskevann til morgenstellet…

Kamelsafari

Så er nok en strålende helg over. Det er ikke til å komme fra at helgene, her som ellers, nok er ukenes høydepunkter. Av en eller annen grunn er vi også alltid heldig med været i helgene, noe vi ikke kan si om resten av dagene. I forrige uke ble flere undervisningstimer avlyst på grunn av regnværet. Det høres kanskje pinglete ut, men når man ser hvilken skade regnet gjør på veiene her, skjønner man det hele bedre.

            Men nå var det helgen, og timene tilbrakt på kamelryggen, jeg skulle skrive om! Klokken fem fredag morgen var det avreise fra Lalsot-campen. Først ble vi kjørt i skolebussen vår på den humpete veien til Dausa, en tur som tar rundt en halvannen time. Vi var fremme i god tid på togstasjonen, og kunne nyte våre medbrakte frokostmatpakker på perrongen mens vi ventet på toget. Rundt åtte trillet toget ut av stasjonen, og ca fire timer senere var vi i Ajmer, der en taxibuss fraktet oss videre til nabobyen Pushkar. Puskhar er kjent for den årlige kamelfestivalen som var for et par uker siden, men det var like greit at vi ikke kunne dra akkurat da, for byen er visstnok til randen full av både to- og firbente på den tiden, og det hele kan fortone seg nokså kaotisk for vi som ikke er helt vant til å omgås verken så mange mennesker eller kameler.

            I Pushkar spiste vi lunsj, og så – opp på kamelryggen! (Forresten, det var dromedarer. Dromedar heter visst camel på engelsk, og kamel noe annet, men jeg sleiver og sier kamel. Det høres liksom litt bedre ut enn dromedarsafari.) Jeg fikk den seks år gamle kamelen Krishna, som var veldig grei, og som likte å spise av de grønne bladene når vi kom forbi trær.

            Turen gikk på små kjerreveier og like ut i ørkenen, der vi etter to-tre timer kom fram til en nydelig liten teltleir. Snart sto den varme chai-en på bordet, og lyktene utenfor teltene ble tent. Det hele var utrolig stemningsfullt! Deretter ble en deilig middag servert, før arrangørene tente bålet og vi kunne nyte stjernehimmelen og varmen fra flammene.

            Lørdag rakk vi litt sightseeing i Pushkar, før vi igjen vendte hjem til Lalsot-leiren. I natt dro de fleste i mitt reisefølge, som bare skulle være her en måned. Litt rart og tomt her, nå, men ryktene skal ha det til at nye frivillige kommer neste helg, og vi er fortsatt noen igjen, så det går seg nok til!

            Håper alt står bra til med alle dere som er så snille og bruker noen minutter på å holde dere oppdatert om min gjøren og laden her i India! Og som alltid: tekstmeldinger, hilsener, mailer, kommentarer – alt tas imot med jublende, åpne armer! Stor klem til dere alle!

Ps: Til alle som har lyst til å sende noe (jfr forrige blogginnlegg) - jeg har fått spørsmål om hva som passer. Bøker er veldig tungt, og blir fort uforholdsmessig dyrt å sende, men dersom dere kommer over noen lette hefter av typen "Fyll ut ord som mangler" "Hvilke tall skal hvor" (som vi kan kopiere fra), eller hefter med små, enkle engelskhistorier er det strålende. Men nok en gang: ikke stress. Førjulstiden kan være stri nok som den er!

Klare for avreise!

På vei inn mot ørkenen...

Solnedgang over teltleiren.



Enkelt og nydelig...

Frokost i soloppgangen. Mona, Jytte, Hanne and Marko: Miss you already!



Skolemateriell…

Tenkte jeg skulle skrive litt mer om undervisningen, som jeg fortsatt opplever som utrolig utfordrende. Før avreise fikk jeg se skolebøkene Idex bruker her, i engelsk og matte, og det hele så tilforlatelig ut. Alfabetet, store og små bokstaver, enkle ord og så videre. Lette regnestykker og telleoppgaver. Men i praksis er liksom ting litt annerledes. Her er noen av utfordringene:

For det første er det ofte veldig mørkt i klasserommene. Når det er overskyet eller småregn i luften (og det er det i dag IGJEN!) åpner vi alle glugger, og vi må også ha dørene åpne for å kunne se noen ting. Fortsatt er det vanskelig å se skikkelig, men da kommer i tillegg problemet (særlig i ettermiddagstimene) med at elever som er ferdige for dagen stimer sammen i døråpningen og står og lager bråk, - samt at elever bare forvinner ut av klasserommet fordi de finner ut at de har andre ting å gjøre…

For det andre er det utrolig vanskelig å holde disiplin klasserom blottet for stoler, pulter, kateter, - alt av møblement. Formiddagsklassen min, de minste, har noen møkkete filleryer som gjerne krøller seg under de grådigste, eller ender i et hjørne.

For det tredje er det selvfølgelig vanskelig ikke å kunne språket. Vi er fire frivillige som deler på en oversetter, som hjelper oss når vi spør om han kan forklare noe, eller når barna trenger å si noe til oss – men det føles likevel som om veldig mye blir borte på veien. Ikke på grunn av oversetterne, men fordi alle elevene hele tiden vil si oss ting. Noe har vi lært oss, for eksempel spør de daglig etter ballonger, som nok er noe av det morsomste de vet om – men jeg tror det også handler om mye mer…

For det fjerde er det noe med læringstradisjonen her, som i motsetning til hos oss synes å være basert på gjentagelse, ikke forståelse. Barna kan telle og si alfabetet som sanger, nærmest, men stokker du om på rekkefølgen aner de ikke hva som skjer. Det virker rett og slett ikke som de er vant til å skulle forstå ting.

For det femte er mangelen på ressurser nokså begrensende. Til hver undervisningstime har vi med oss blyanter som vi låner ut, for det har de ikke selv, men vi har for eksempel aldri viskelær til alle; to – tre viskelær på 20 elever gir ikke akkurat effektiv oppgaveutfylling. Det er alltid noen som vil holde på viskelæret, og så blir det kø og frustrasjon og slåssing… Det er heller ikke slik at barna har egne bøker. Bøkene Idex bruker (oi, nå pilte en rotte over gulvet mitt, her jeg sitter på rommet og skriver! Og så jeg som ikke har merket dem på noen dager! Å, frem med fella igjen!) oppbevares her i campen, og så kan vi ta kopier. Men det er noe med kontinuiteten som forsvinner på veien. Og så er det bare noe med hele situasjonen: du er seks år, får utlevert et ark og en blyant, og skal ligge på det møkkete gulvet i et mørkt klasserom (se opp for vanndammene, det regnet i går og er fortsatt vått på gulvet) og fylle ut noen greier du ikke riktig forstår. Blyanten lager hull i papiret, og oi, der ble det vått i dammen, gitt. Bøkene er dessuten stort sett veeeldig basic. Aa, Bb, Cc. Write a, b, c. Det kan funke til de minste, men for de største blir det kjedelig. Vi har flere bøker i campen, men en del av dem er på dansk (fordi det er mange danske frivillige her), noen på tysk, og så er det litt ymse sammenskrapt av fargeleggingsbøker og sånt, som når det kommer til stykket ikke er sånt man lærer uhorvelig mye av, i hvert fall ikke når man er 20 elever til å dele en pakke fargestifter…

Og folkens, her kommer min lille førjulsforespørsel: hvis noen av dere hadde tenkt å kjøpe julegave til meg (hehe, jeg tar sjansen på å blottlegge litt inbilskhet her) og gi meg når jeg kommer hjem, kunne dere i stedet tatt en tur i en velassortert bokhandel og sett om de har enkle engelske lesebøker, engelske oppgavebøker eller egentlig hva som helst av skolemateriell eller morsomme leke-laere-saker og sende det hit? Det siste jeg trenger er flere ting (dere som vet hvordan jeg strevde med flyttingen i sommer skjønner hva jeg mener.) Her trenger de virkelig alt. Om det så bare er en pakke tusj, klistremerker (veldig gjev beloenning!), tynne plastpermer der vi kan samle det barna gjør; hva som helst kommer faktisk godt med.  

Jeg vet det er stress å dra på postkontoret og sånn før jul, så slapp av – gjør det om det passer seg sånn.

Ps – er det umoralsk av meg å be om litt rottegift attåt..? Ja, det er vel det, i et land der disse dyrene er hellige…

Postpakker kan merkes med mitt navn og sendes til:

IDEX CAMP

VPO BANOLA

SAWAI

MADHUOUPA ROAD

BAGADI

303503 LALSOT

DISTRICT DAUSA

RAJASTHAN

INDIA

Ps – ikke ruiner dere, a, folkens. Postgangen mellom Norge og Lalsot er kanskje ikke sikker som banken. (Men det er bevist at den fungerer, altså!)

Ressurssenteret i campen.

Fine boeker,  men ikke helt riktig spraak...

En av de danske frivillige fikk Lego til aa sende noen kilo byggeklosser. Vi som er vokst opp med dette tror kanskje lego er selvforklarende, men det er det ikke. Barna skjoente ikke i begynnelsen hva de skulle gjoere, annet enn aa samle klossene. Lego er faktisk veldig pedagogisk og kan brukes baade til aa laere farger og matte, finmotorikk og kreativitet. Det tok ikke lange tiden foer en av de smaa luringene hadde laget seg en legopistol...  

Jaipur igjen

Aah, saa er nok en helg over! Denne gangen gikk turen igjen til Jaipur, hvor vi riktignok har vaert foer - men byen har masse aa by paa, og saa ligger den herlig naer Lalsot, bare tre humpete kjoeretimer unna, og det er jo veldig hendig, da!

Jeg er ingen stor shopper, men i gaar fikk virkelig rupiene ben aa gaa paa. Eller loepe. Jeg brukte mer paa en dag enn jeg har gjort paa tre uker... Men det var verdt det! Besoekte et fabrikkutsalg som solgte alt mulig innen tekstiler - tepper, duker, klesstoffer, sengetepper etc - og utvalget var fantastisk, og det virket faktisk som om noe av det hadde noksaa god kvalitet. (DET er ingen selvfoelge her i India. Det meste faller fra hverandre etter noen dagers bruk, det vaere seg om det er fargene paa klaerne som renner av i vask, eller kulepennen som bestemmer seg for ikke aa vaere en enhet lenger.)

Det meste av dagen gikk med i fabrikkutsalget, siden vi er en gruppe paa ni som reiser sammen - da gaar alt noksaa langsomt, men vi rakk en tur innom et tempel som kalles Monkey Palace, paa grunn av alle apene som bor der, paa kvelden, og det var nydelig aa se solen gaa ned fra hoyden tempelet ligger paa.

I dag har vi vaert i City Palace, som paa en maate er "slottet" her i Jaipur, og deretter innom Lakshmi Temple,altsaa  tempelet til guden Lakshmi, som er guden for velstand og penger. Begge deler var fint aa faa med seg, og deretter var det bare aa faa i seg lunsj og komme seg til taxiene som kjoerte oss hjem. Nok en uke med undervisning staar for doeren, det foeles litt tungt, for det er faktisk ganske hardt arbeid,  men dagene gaar saa utrolig fort, og jeg laerer masse i hver eneste undervisninstime, synes jeg - saa jeg tror uken kommer til aa fly! Satser paa at vaeret vi hadde i Jaipur holder seg - vi har nemlig hatt en straalende helg, og ikke antydning til det triste vaeret vi hadde tidligere i uken. Morgenene og kveldene er kjoerlige, da maa man ha en lett jakke eller sjal paa - men etter hva jeg hoerer kan jeg ikke akkurat klage paa det, med tanke paa hvordan dere har det i Norge...?
En klem til alle som leser bloggen min, og to til alle som kommenterer. Blir saa glad naar jeg vet at dere foelger med meg :-)

Reisefoelget paa City Palace. Hoydebildene legger seg visst alltid paa skraa, skal slutte aa ta dem. (To my English speaking readers: I'm sorry about the pictures that are turned sideways - something is wrong with the uploading, but I can't figure out how to fix it... )

Hotel Paradise Inn. Rene og pene rom til 450 rupies natten. Noen av reisefoelget syntes jeg, og noen andre av oss, var litt raaflotte som forlot det moekkete nabohotellet som vi egentlig hadde booket. Der tok de bare 300 inr per natt. Men jeg syntes det var verdt det for ikke aa foele meg besudlet etter et opphold paa rommet....

Rikke mater / skremmer apen

Solnedgang over Jaipur

Camille, Rikke og Anisia utenfor Albert Hall i Jaipur

Været

Jeg trodde været i Rajasthan på denne tiden skulle være som en god norsk sommer.. Og det er det, men bare glimtvis. Hittil har det faktisk vært mest som en dårlig norsk sommer. Så de som tror jeg kommer tilbake misunnelsesverdig brun, trenger ikke å bekymre seg. Jeg er fortsatt like blek som da jeg dro, og kommer ikke til å kontrastere vinterhvite venner, kolleger og familie – dessverre. I går regnet det kraftig, og som dere ser er verken hytta jeg bor i, eller gårdsplassen her egentlig beregnet på vann… Undres hvordan de kommer seg gjennom monsunen…



Gårdsplassen: gjørme




En liten dam innenfor inngangsdøren



Underholdning i regnvaeret 2: Bollywooddans... Ikke riktig saa glamoroest som i filmene, men vi gjoer da det beste ut av situasjonen...



Med stearinlys og hodelykt er det mulig å finne frem på rommet, selv med skoddene for og uten strøm.



Underholdning i regnvaeret 1: Mimelek



Herlig helg i Bundi

Åååh, så godt det var å komme seg bort fra leiren for helgen! Ikke det at det ikke er hyggelig her, for så vidt, men jeg har problemer med å forsone meg med at det må være så mange rotter, og det føltes veldig godt å bare forlate problemet for noen dager. Sammen med fire andre fra min ”gruppe” (det vil si folk i alderen +, som ankom India samtidig som meg) dro jeg til Bundi, en landsby ca 4-5 timers kjøretur (kommer an på antall kuer osv i veien) fra leiren. Vi tok ”taxi”, dvs betalte noen fra landsbyen til å kjøre oss, det ble minimalt dyrere enn buss og maksimalt mye mer komfortabelt. (I den grad komfortabelt kan brukes om å ferdes på veiene her, som ifølge en bereist person i gruppen ikke står tilbake for de utbombede veiene i Kambodsja hva humper og hull angår.)

            Det sto om Bundi i guideboken til en av mine medreisende at å reise dit var å ta en tur tilbake til middelalderen, og det stemte virkelig. I bodene på markedet satt folk og malte korn for hånd, slipte kniver, vevde og sydde sarier på singer-maskiner av typen vi bare bruker til pynt i Norge. (De stammer fra middelalderen, gjør de ikke?)

            Det beste med helgeturen var kanskje likevel losjien. Vi tok inn på et finfint haveli, der de bare hadde dobbeltrom ledige, men åh, vi unnet oss hvert vårt dobbeltrom og veltet oss i luksus; rene lakener, opptil flere varme dusjer fra ordentlig dusjhoder, ikke bare bøtter, og forholdsvis dyrefrie rom. Åh, fantastisk! Riktignok var haveliet uten strøm den første kvelden, men herregud, jeg reiser da ingen steder lenger uten hodelykt! Ikke engang til matsalen her i leiren…

            Maten var også bare helt fantastisk. Men mat bør få et eget kapittel – så mer om den siden (tror jeg, da!)Legger ved noen bilder av blant annet det gamle fortet vi besøkte på lørdagen, som jeg ikke husker hva heter akkurat nå og som jeg ikke vil bruke ti minutter på å google (ja, internettet er treeegt her!), men det er i hvert fall Bundis store turistattraksjon, men var likevel herlig fritt for turister; dette må være off-season – dessuten tror jeg kanskje ikke så mange legger turen akkurat til denne lille landsbyen, uansett. Men det burde de! Bundi kan anbefales på det varmeste til alle som skulle komme til å rote seg bort i denne delen av Rajasthan.

 Fine fortet i Bundi

 Fortsatt fortet, Bundi

 Inngangspartiet. Hvorfor dette bildet valgte aa legge seg sidelengs, aner jeg ikke....

 Damene baerer ved, vann og alt mulig annet paa hodet akkurat som i Afrika. Beklager, folkens, her maa dere vri hodet. Innlastingsproblemer...

 Aaah, luksus! Stort rom! Ren seng! Stroem!

 Armbaand ble laget for haand over smaa "griller" paa markedet.

En vever paa markedet, som vevde nydelige sjal og saristoffer.           

Litt om undervisningen

I dag våknet jeg til den liflige sangen fra… nei, vent litt, så rare disse fuglene høres ut? (Tusler morgentrøtt ut på badet) Aha! De rare skrikene er ikke fugler, men ”Kom an, a, kamrater, hjælp meg opp herfra”-hyl fra rotta som ligger og plasker nedi doskålen. Mmm, for en fresk start på dagen!! (Noen som vil høre resten? Ok: kort oppsummert:

Rikke: iiiiiikkkk!!!

Romkameraten: Hva er det? (våkner)

Rikke: iiiiiikkk! Rat, rat! (Løper ut og finner Ricci, som jobber på campen)

Rikke: iiiii! Rat in the toilet!
Ricci: Ok, let me se…

Rikke: What will you do? (gjør grave-opp-håndbevegelser)

Ricci: (Gjør store øyne) IN the toilet? No, no, no, we get mrs Manjou.

Så slik gikk det til at Mrs Manjou, som styrer kiosken her og har med alt husstell å gjøre, startet dagen med å fiske opp en rotte fra do med skurekluten og bære den ut i en av de to bøttene jeg har til rådighet når jeg skal dusje….)

Men nok om dyr for denne gang. Undervisningen har begynt, og mange lurer på hvordan det går. Hva skal jeg si til det, mon tro? Det går, på et vis, men jeg vet neigu ikke helt hvordan. Barna er helt gærne. Helt klin kokos. Mine to nevøer på speed ganger femogtjue, eller hvor mange de er i hver klasse (alltid noen fra eller til, mange av dem har med seg en liten søster eller bror.) Det er helt tydelig å se at de er vant t røff behandling – noen av dem er fæle til å slå og bite og være slemme mot hverandre.

Det er supervanskelig å holde orden i et klasserom uten stoler og pulter, og ikke minst, uten lys (her om dagen regnet det, og dagslyset fra vinduene var på langt nær nok.) Og nivået er vanvittig ulikt. Noen er superglupe og ferdig med oppgavene før vi rekker å dele dem ut. Andre aner ikke hva i all verden de eller vi gjør der. Jeg har dessuten en stygg mistanke om at ting som ordblindhet aldri vil bli plukket opp. Jeg er ingen ekspert, men tror for eksempel at han ene som skriver konsekvent speilvendt og i alle retninger har et slags problem som ville blitt tatt hånd om for eksempel i Norge.

Om formiddagen underviser jeg 2. klasse, (ca seks år) og om ettermiddagen 5. klasse (ca 11-14). De eldste er ikke påfallende mye flinkere enn de yngste, men derimot påfallende umodne. Sangleker vi bruker i barnehagen eller førskolen hjemme slår an.

Jeg lurer på hvordan jeg skal klare dette i seks uker til, men tror kanskje det kan gå seg til når de blir vant til meg…

Heldigvis er vi stort sett to frivillige på hver klasse. Småbarna underviser jeg sammen med danske Louise, som er lærer og som har vært her noen uker, og som er fryktelig flink, så jeg prøver å lære så mye som mulig av henne. Og så har vi en project executive, dvs en fra Idex, per fire frivillige, stort sett, som er med og oversetter når det er nødvendig. Og det er det ofte, særlig når vi lurer på hvorfor de slår hverandre…

Men så til de positive sidene. Barna er jo selvfølgelig uforsammet søte, alle sammen. Av en eller annen grunn har de lært seg følgende svar på spørsmålet ”How are you?”: ”I am HAPPY!!” Og de løper hverandre ned for å komme først bort til hånden, for å leie den, for å spørre ”What is your name!!” (ennå jeg sier det 10000 ganger per dag) og bare for å ta på armbåndet mitt eller få klapp eller bare være nær.

I dag skulle jeg prøve å ta noen bilder, og de blir helt spinnville av å se et kamera. ”Photo! Photo! Madam, photo!!!” (Innestemme finnes visst ikke her…)

Legger ved noen få jeg fikk tatt i kaoset. 

Livet i campen

Hmm… Jeg mener å ha nevnt at India er et eventyr. Og eventyr er jo kjedelige om de bare er vakre. Så for å gjøre opplevelsen komplett har jeg nå også fått litt av det ikke-vakre. For å være ærlig har de to første nettene i campen her i Lalsot vært nokså tøffe. Jeg kan leve med at elektrisiteten kommer og går akkurat som den vil (jeg trodde den var her fast på kvelden og natten, men det stemmer ikke. To timer den ene dagen, seks den neste osv….) Jeg kan også leve finfint med kalddusj og håndvask av klær, kaldoppvask av tallerkner og kopper og generell lav standard. Men jeg er ikke så glad i fuglene som bor i taket på rommet mitt. Jeg synes rett og slett det er nokså uhygienisk. Om natten kommer de inn og flakser (har noen fått inn fugler noen gang? Vet dere hvor desperate de høres ut? Og hvordan de skitner til?) og krafser, og jeg gjemmer meg inni soveposen og prøver å ikke bekymre meg for om de kommer til å fly inn i myggnettingen og tvinne seg og meg fast… Jeg prøver også å holde meg til teorien om at det bare er fuglene som krafser sånn, og ikke rotter, men jeg tør ikke se etter. (Mamma, du bør kanskje bare hoppe til neste avsnitt.) De som har turt, har fått bekreftet mistanken, og en av de andre her fant en rotte i sekken sin da hun skulle åpne den. Flere har nå satt ut feller – men siden vi er i hindiland er det bare bur som fanger dem, og så blir de satt ut igjen… Og rottegift skal vi i hvert fall ikke ha noe av!

Ellers er livet i campen hyggelig! Mrs Manjou er altmuligdamen som kommer med klut og bøtte når jeg trenger å vaske gulvet (ofte!) og som også sitter i kafeen, der vi kan kjøpe vann og litt snacks ved måltidene. Ellers er også alle andre som jobber her veldig hjelpsomme. Da jeg nevnte at toalettet mitt lekker utover hele gulvet, kom de og tapet et rør – det hjalp ikke det dugg, men de prøvde, i hvert fall. Og de har også prøvd å tette et par av glippene mellom taket og veggen med noen jutesekker. Men fuglene finner veien gjennom andre hull, uansett.

I dag har vi vært og sett på de ulike skolene der vi skal undervise, og etterpå fordelte vi hvem som skulle hvor. Vi er stort sett to frivillige på hver klasse, så jeg tror det skal gå bra. Blir veldig gøy og spennende å komme i gang! Skal prøve å holde dere orientert om hvordan det går, hvis strøm- og internettforholdene tillater det…

Nok en gang – SMS-er settes stor pris på! Og eposter, facebook etc. Savner dere alle mucho!!

 Huset jeg deler med en hyggelig dame fra England, x antall fugler, forhaapentligvis ikke altformange rotter, og et utall insekter av ymse slag...

 Rommet mitt... Hyggelig... Proever aa dekke til saa mye som mulig saa dyrene ikke kommer til...

 Nina: Noe til neste utgave av "Farer og feller paa badet"?

Ricci laerer oss hindi

 Typisk lunsj / middag: chapatti, dal, potetgreier og ris. Godt!

 Noen av de frivillige paa min gruppe i middagssalen.

 Smaatroette og klare for morgenyoga i fellesrommet.

 Mrs Manjou styrer kafeen (det er den kisten der) og alt annet husholdsgreier.

 Nabolaget like utenfor leiren. Her bor folk de kaller "snake charmers", som jeg forstaar er en slags fattig lavkaste. De er virkelig fryktelig fattige. 

 

Skolebussen som hentet oss da vi ankom leiren, og som ogsaa kjoerer de frivillige rundt paa skolene. (Er dette bildet litt dratt? Usikker paa hva som har skjedd her...)

Noen av de hjelpsomme folkene som jobber her.

Lalsot

Hei, folkens! Tusen takk til alle som har kommentert bloggen min paa Facebook! Jeg vet ikke helt hvordan man legger kommentarer til bloggen, men proev som anonym, og bare skriv navnet under, saa skal det gaa.

Jeg er naa i Lalsot, dvs utenfor Lalsot, der leieren for frivillige er. Skal proeve aa faa lagt inn noen bilder fra markedet i Lalsot, der vi var i dag for aa kjoepe viktige ting som feks lokale klaer, stearinlys (her er bare stroem mellom seks om kvelden og sju om morgenen) osv, men foreloepig er det litt vanskelig med bilder her...

I Lalsot er baade politistasjon og sykehus, saa her er ingen fare...  Jeg har proevd aa legge inn bildet av sykehuset under, er usikker paa om det vises. Det tar ca 20 minutter for hvert bilde jeg skal loade, saa da begrenser det seg. Noksaa tankevekkende, forresten, aa tenke paa hvor avhengige vi er av stroem. Proev en dag med stroem bare paa kveldstid - noksaa uvant...
I morgen skal vi ut paa prosjektene og velge hva vi vil gjoere, jeg tror det blir engelskundervisning for barn paa meg, og saa begynner arbeidet paa tirsdag. Er utrolig spent!

Noen bilder!

Jeg fikk tid til aa legge inn noen bilder, likevel - saa her kommer de, litt hulter til bulter...