God Jul!!

Oi. Så var det lille julaften, plutselig. Og ingen pepperkaker, ingen lukt av ribba i ovnen, ingen grevinner eller hovmestere på tv, ingen snø. Ikke en barnål. Det høres litt trist ut, og selvfølgelig savner jeg alle dere der hjemme, - men på den annen side: Jeg har hatt 30 juler hjemme. En i India er på tide. Og det er ikke trist i det hele tatt, virkelig! I dag hadde vi en fantastisk koselig formiddag på skolen (2. klassen, de minste.) Det var egentlig fri, men et par av lærerne kom og låste opp et klasserom, så vi frivillige som har 1. og 2. klasse kunne bruke det for de barna som møtte opp. Jeg trodde kanskje det ville komme en 10-15 stykker, men godt over 40, det vil altså si fulle klasser og vel så det, møtte opp. Formiddagen gikk med til å leke, synge sanger, tegne og – rosinen i pølsa – til slutt fikk alle hver sin ballong. Det går ikke en dag uten at barna her maser om å få ballonger, som er Toppen Av Lykke, og endelig gikk drømmen i oppfyllelse. Det var virkelig koselig. I morgen blir det tilsvarende opplegg – frivillig oppmøte for de barna som vil. Jeg synes det høres ut som en fin julaften, jeg! På kvelden planlegger vi å pynte både oss og campen, og vi har spurt om kokken kan lage noe ekstra godt til oss. Vi skal synge julesanger og ha julemusikk og godteri og underholdning. Og på morgenen 25. blir det gaveåpning (vi har alle kjøpt en liten julepresang hver til utdeling i campen) – og, om vi får det som vi vil – cinnamon porrige til frokost. Kokken vår, Auntie, lager Verdens Beste kanelgrøt. Det blir en bra jul.

Til alle dere der hjemme: Jeg ønsker dere en strålende julefeiring!! Er så glad i dere, og gleder meg veldig til vi snart sees igjen!!

Fargelegging med noen av barna.

Deepali - superjenta mi. Hun er så gløgg at det er en fryd!

Jippi, fargeblyanter!

Adventskalender er ingenting i forhold til det gaverushet jeg har hatt her! I forigårs kom nok en pakke, denne gangen med supre fargeblyanter, mye bedre enn de som er å få tak i her. Legger ved et par bilder som viser dem i bruk på siste ordinære skoledag før juleferien. Tusen takk, Jorunn! En annen overraskelse denne siste skoledagen, var de små pultene som plutselig var kommet inn i klasserommet! Barna sitter riktignok fortsatt på gulvet, men så mye bedre å ha noe å skrive på, da, gitt! Bhairuwas, skolen, er virkelig en utrolig bra skole – rektoren der er kjempepositiv på alle måter, både mot oss frivillige og i forhold til å gjøre investeringer i læremateriell og ting som kan komme barna til gode. Jeg er virkelig heldig som har fått være der i to måneder og har fått innblikk i utviklingen! (Og så er jo barna der de beste, da, selvfølgelig!)

Rahul, Kunchen og Meena. Fantastiske Manoj, oversetteren i bakgrunnen. I bakgrunnen også den rosa skolekurven min med kopier, blyanter, farger, kritt, svamp osv.

Slochana og resten av klassen ved de nye pultene.

Snart levende igjen

Så skjedde det omsider meg også. Jeg har vært utrolig heldig hittil og ikke hatt noen andre sykdomsproblemer enn en seig forkjølelse, men lørdag kveld ble jeg, og tre andre i reisefølget mitt (vi var fem som tok helgen i Jodhpur) matforgiftet. Og hjelpe meg, som man ønsker å dø når sånt står på. Og så vanvittig fjern tanken på noen gang å skulle spise igjen virker. Men jeg begynner å komme meg nå, tror jeg. Jeg overlevde et fem timer forsinket nattog søndag fra Jodhpur tilbake til Dausa, og derfra en to timers svært humpete kjøretur til leiren i dag, mandag, så det verste er forhåpentligvis over, og jeg satser på å være tilbake på skolen igjen i morgen. Men akk, akk. Sympati mottas med takk. For øvrig var Jodhpur en veldig koselig by, og Sarvar Guest House, hvor vi bodde, kan anbefales på det aller varmeste! De som jobbet der var superhyggelige, lagde god mat (uff, hadde vi bare spist middag der, og ikke på den fancy, dyre restauranten vi endte opp på, ville dette aldri skjedd… ) og det var helt i orden at vi beholdt rommet en dag ekstra da opptil flere av oss var ubevegelige søndag og ikke orket tanken på utsjekking klokken ti om morgenen. Slenger ved noen bilder jeg rakk å ta før Mørket senket seg.

Bybilde

Hotellrommet :-)

Safranlassi og chai. Lykke, lykke.

 

Slottet i Jodhpur. Deler av det er et "Heritage Hotel" og ryktene skal ha det til at Mette Marit og gjengen bodde her da de var på besøk for noen uker siden.

Luksus

Jeg har sovet på femstjerners hoteller, spist dyre middager og drukket gamle viner, og tenkt: ”Oi, dette er virkelig luksus!” Og det har jeg vel for så vidt hatt rett i. Men på en måte vil jeg også kalle oppholdet mitt her i Lalsot luksus: Jeg slipper å betale regninger, jeg slipper å handle, jeg slipper å lage mat, jeg slipper å gå i vaskekjelleren… jeg slipper å stresse. Det er en uvurderlig luksus! I tillegg kommer det at jeg hver morgen blir møtt av hoppende glade barn som roper ”Good morning, madam” (eller, i det siste: ”Madam! Sad!” ”Madam Sad” er blitt det nye navnet mitt etter at jeg prøvde å lære barna ordene happy, angry, sad, fine og tired ved hjelp av skuespill. Spesielt ”sad” gjorde stor lykke, og nå vil de ha meg til å gråte og pusse nesen i skjortene deres hver eneste dag.) og etter hver undervisningsøkt forfølges jeg av barn som roper ”Cal milenge, cal milenge” – sees i morgen. Og, (med fare for å høres ut som haikudiktet ”Huset mitt brann ned. No kan eg alltid sjå månen.”): Når lyset går i campen etter at mørket har falt på, er stjernehimmelen her uendelig vakker, og månen ligger som en båt i det glitrende mørket. Luksus.

Udaipur

I helgen var jeg i Udaipur med fire andre frivillige. Udaipur var nydelig, og utrolig romantisk, med en stor innsjø midt i, og vi hadde en helt super helg! (Se forøvrig James Bond Octopussy for flere inntrykk fra byen!) Legger ved noen bilder fra turen.

Tusen takk!!!

Mamma – tusen, tusen takk for den ALTFOR tunge pakken du har sendt meg! Alt kommer utrolig godt med! Jeg er så heldig som har så snille mennesker rundt meg hjemme som tenker på meg og tar seg tid til å kjøpe ting, gå på posten og sende avgårde! Jeg brukte noen av klistremerkene og fargene allerede i dag, mamma, og det gjorde stor lykke :-)

Dyrene i India...

... og alt de har å gjøre...

Dette blogginlegget er først og fremst myntet på mine to små nevøer, jeg tenkte kanskje de var interessert i hvilke dyr jeg støter på her nede! Så her kommer de i størrelsesrekkefølge, sånn ca:

Elefanter: De er ikke noe vanlig syn her, men ble brukt på Amber Fort i Jaipur til å frakte turister. Av og til tar de seg også en tur på byen, men noe vanlig syn i gatene, er de ikke. Å sitte på en elefant var en øvelse for magemusklene – det vagget veldig, og jeg måtte i hvert fall anstrenge meg fælt for ikke å få følelsen av å falle av.

Kameler: Kameler, eller dromedarer for å være presis, er det en hel masse av, blant annet like utenfor leiren. Det ser ut til at de stort sett brukes til å trekke vogner med gods eller mennesker. Kamelene har et artig, litt livstrøtt ansiktsuttrykk, som om ingenting i verden kan sjokkere dem, liksom.

Kuer: Kuene kryr det av. Mange av dem, i hvert fall de i byene, gjør meg litt triste – de går og roter i søpla og mange av dem finner nok ikke noe særlig å spise, for de ser av og til helt radmagre ut. På haveliet vårt i Bundi kom det stadig noen og stakk hodet innom for å tigge mat. På landsbygda tror jeg de tar litt bedre vare på dem. Var jeg ku i India ville jeg flyttet ut på landet

Geiter: Geitene her ser ikke ut som de hjemme. De er større, og ser ut som de har noen få cockerspaniel-gener, ørene deres minner i hvert fall litt om dem.

Aper: Det er ikke så mange av dem i Lalsot, men i Bundi var de så mange at takrestaurantene ikke kunne ha åpent på dagtid. (Aper er vanskelige restaurantgjester. Krav om bananer, manglende betaling, etc…)

Griser: Grisene her ligner litt på villsvin. I likhet med kuene finner de mat i søppel og kloakk ved veikanten. Noen av dem er litt småskumle, synes jeg.

Hunder: Det er veldig mange løshunder her, og det skjærer meg i hjertet å se hvor mange halte, småskadde, skabbete eierløse firbente som leter etter mat i samme ”fatet” som kuene, grisene og resten av bølingen. Jeg tror ikke indere på landsbygda her har tradisjon for å være særlig kjærlig med hunder.

Påfugler: Indias nasjonalfugl. Tusler rundt på landsbygda. Utrolig vakre, og fascinerende at de er så vanlige.

Katter: Katter er det altfor lite av! Har knapt sett en eneste en. Jeg har aldri vært noen stor katte-fan, men her har de virkelig en mission…

Ekorn: Omtrent som hjemme, kanskje litt tammere. Søte, uplagsomme.

Rotter: En uformell test utført over to netter viser at de liker nanbrød bedre enn chapatti. Omtrent som meg, altså.

Mus: De siste dagene har rottene liksom ikke vært så fremtredende. Til gjengjeld danser musene praktisk talt på bordene, eller i hvert fall i oppvaskkummen, i taket (av og til faller de ned, da høres høylytte iiiik over hele leiren her) og rundt søppelbøttene. Men musene er litt småsøte, da, og nokså harmløse.

Gekkoer: Dekorative, men jeg vil helst ikke at de detter ned på meg og klasker meg til mens jeg sover.

Fugler: Intense og langt fra husrene. Jeg trives best uten at de flakser rundt oppunder taket.  

Edderkopper: Her, som hjemme, ekle, ekle.

Mygg: Omtrent like glad i meg her som hjemme. I begynnelsen fikk jeg mange stikk og krysset det jeg hadde av fingre og tær for at ingen av dem kom med dengefeber eller andre kjipe ting. (En av jentene her fikk infeksjon i et stikk og måtte på sykehuset i Lalsot og fikk skåret bort verket. Jeg drømmer heller ikke om det. Men hun er bra nå, altså.) Den siste tiden har det imidlertid vært lite mygg. De synes, i likhet med oss, at det er for kaldt til å sverme rundt i mørket.